Blubb blubb!

Vulkanutbrotet - eit tilbakeblikk i streiketida

2010-06-17T02:16:00.011+02:00

Kven er det som er herre over jorda? Kven er det som rår blant menneska?

Tidlegare i år vart desse spørsmåla stilte i samfunnet vårt. Og det var ikkje nokon kven som helst som stilte dei heller. Det var sjølvaste Eyjafjallajökull, som utan eit ord, utan ein bokstav, la desse filosofiske tankane ned over oss som eit usynleg teppe.

Teppet av oske breidde seg utover Europa og stogga flytrafikken kjapt og effektivt. Flytrafikken, sjølve stadfestinga på korleis mennesket tilpassar seg eit liv i den naturen vi faktisk lever i, for deretter å bli avhengige av tilpassinga. Det så vi da halve Noreg satt oskefast.

Kampen for å overvinne omgivnadane har mennesket streva med sia Opphavet. (For å sitere Øystein Sunde: Helt siden tidenes litt ut på dagen, da Adam og Eva ble jagd ut av hagen, har sjølberging vært alfa og omega.) Ved å lære oss å fly har vi overvunne både gravitasjon og til dels avstand.

Men jorda, representert ved ein islandsk vulkan, peikte sjølv nase til oss, og seier at vi framleis har mykje att. Vi har ikkje overvunne noko, korkje vulkanar eller oske.

Men om eg får gjette, vil eg satse på at ein god slump med forskarar akkurat no strevar med å la flytrafikken tilpasse seg til ein atmosfære som av og til inneheld oske. Kampen held fram.

Vulkanutbrotet fekk oss til å tenkje, i det minste. Til å setje oss ned der vi allereie stod, i staden for å reise til en annan stad, og la spørsmåla runge i storleiken til naturkreftene. Kven er det som er herre over jorda? Kven er det som rår blant menneska?

No er vi der igjen. Der kor flyplassane overdriv det dei er best på (kaos) og vi må visst berre ta bussen i staden.

Denne gongen er det vektarane si skuld. Dei streikar, fordi dei påstår at dei får for lite løn. Nettopp har ein bråte med kommunalt tilsette streika i to veker for meir rettferdige lønsvilkår, og satt delar av samfunnet på pause. (For å sitere ein e-post eg fekk: Vi har mottatt din søknad i dag, nu når streiken er over.)

Kva er det som driv folk til å streike? Krav om rettferd?

Eg går ikkje på den. Eg har ingen tru på at det er rettferd ein kjempar for, når ein legg vekt på prosenttal som handler om likeløn i Noreg, medan det enno er enorme mengder menneske som lever utan tilgang på reint vatn, som sultar, og alt det der vi veit så alt for godt men berre stengjer ute kvar gong vi høyrer det. Nei, hadde det vore rettferd vi streika for, hadde det vore for mindre løn og meir bistand.

Kven er det som er herre over jorda? Kven er det som rår blant menneska?

Det er det at vi har lyst på meir pengar. Det er ei lyst som er som ei naturkraft i mennesket. Og det er til og med lettare å stole på penge-attrå-naturkrafta, som er konstante som bølgjene i havet, enn vulkanutbrota, som kjem kvart femtiende år.

Vi har forlengst tilpassa oss å leve i samfunn med bølgjene til havs. Vi byggjer moloar, bølgjebrytarar og stødige skip. Men korleis tilpassar vi oss dei konstante, menneskelege driftene? Ved å kvart år kreve eit lønstillegg ... Ved å stele (det er jo ein grunn til at vi tilsett vektarar) ... Ved å samanlikne lønsslippen vår med naboen sin ...

Vi tilpassar oss, framfor å gå laus på sjølve grunnlaget. Hallo, kven stoggar vulkanar? Kven ber bølgjer om å teie?

Ein dag steig han ut i ein båt saman med disiplane. «Lat oss fara over til andre sida av sjøen,» sa han. Så la dei utpå, og medan dei var ute på sjøen, sovna han. Då kom det ein kvervelstorm kastande over sjøen, båten heldt på å gå full av vatn, og dei var i stor fare. Dei gjekk bort til han og vekte han og sa: «Meister, meister, vi går under!» Jesus reiste seg opp og truga vinden og bølgjene så dei la seg, og det vart blikande stilt. Han sa til dei: «Kvar er trua dykkar?» Men dei var fulle av otte og undring og sa seg imellom: «Kven er han? Han byd både vind og sjø, og dei lyder han!»

Lukas 8, 22-25

«Blir de verande i mitt ord, er de verkeleg mine disiplar. Då skal de få kjenna sanninga, og sanninga skal gjera dykk frie.» «Vi er Abrahams ætt,» la dei imot, «og har aldri vore slavar for nokon. Korleis kan du då seia at vi skal bli frie?» Jesus svara: «Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Kvar den som gjer synd, er slave under synda. Ein slave blir ikkje verande i huset i all framtid, men ein son blir verande der for alltid. Får Sonen gjort dykk frie, blir de verkeleg frie.»

Johannes 8, 31b-36

Kven er det som er herre over jorda?

Glasshus og steinhus

2009-05-27T01:39:00.002+02:00

Neste gang jeg er våken nok skal jeg fundere på disse spørsmålene:

Hva er verst, å kaste stein i glasshus, eller å kaste glass i steinhus?
Hva er det å kaste glass i steinhus et bilde på?

Men ikke nå.

Vikens egen 17. mai-tale 2009

2009-05-26T21:35:00.002+02:00

av Asbjørn Håkonseth og Ingvild Gutubø Bogetveit

Kjære elever og personale på Viken: Gratulerer med dagen!

Jeg er egentlig ingen taler, men …

Slik var det noen som foreslo vi skulle begynne. Ja, for denne talen er rett og slett bygget opp av deres egne forslag. Vi har vårt kildemateriale her, hvis noen skulle betvile våre påstander.

Denne talen ligner altså på Grunnloven! Her er vi litt over 100 personer samlet. I går morges fikk vi i oppgave å skrive ned våre assosiasjoner til 17. mai, og vi har nå bearbeidet dem til å passe inn i denne talen.

På Eidsvoll i 1814 – dere kjenner historia – var 112 menn samlet for å lage Norges grunnlov og velge konge for den nye selvstendige staten. 57 av disse var embetsmenn. Det tilsvarer JPR, vokal og lyd. 18 var forretningsmenn (ansatte, klassisk, mbf) og 37 var bønder (musikal med barmen på farmen, musikkterapi, band, e-bolig).

Av representantene bør vi nevne Zacharias Mellebye, Omund Bjørnsen Birkeland og Ole Clausen Mørch.

15 personer var med i konstitusjonskomiteen som skrev utkastet til loven - tenk hvordan det hadde blitt om musikal skulle ha hatt denne oppgaven!

Nord-Norge var underrepresentert, akkurat som på Viken. I Nordland ble det ikke engang holdt valg, mens i Finnmark ble valget av representanter holdt etter 17. mai.

Men nå skal vi ikke skrive noen grunnlov her, det var talen det skulle dreie seg om. Men Ingvild, hva er din 17.mai-assosiasjon?

Korps korps korps …

Men hva tenker dere andre på Viken på når vi sier 17. mai?

(representant fra salen) Is, brus og pølser.

… og tradisjoner. 17. mai skal feires på én bestemt måte, og det er mange ingredienser som må være med for at det skal være ei vellykket feiring. 31 prosent av de som har svart har skrevet 17. mai-tog, 40 prosent har skrevet korps, musikk, eller korpsmusikk, og hele 63 prosent har oppgitt en eller annen form for mat eller drikke. Vanligst, med 60 prosent, er … riktig, is. 38 prosent har skrevet pølser, og skuffende 7 prosent går for brus. Det vil si at kun fire av 55 besvarelser oppgav brus som assosiasjon. I tillegg har én svart spekemat, og det var, som vi ser, riktig. Én har svart ertesuppe. Hvem var det?

Et annet viktig element i ei tradisjonsrik 17. mai-feiring er lekene. Dere har skrevet sekkeløp, potetløp, rebusløp, lykkehjul og kruttlappistoler. Vi kan skjønne at det er viktig for følelsen av glede og fest, men et spørsmål vi har stilt oss er for det første hva sekkeløp har med Grunnloven å gjøre, og for det andre hvorfor vi ikke er så gira på potetløp alle de andre festdagene.
Når vi nå bruker ordet festdager, kan vi regne alle dager hvor det er naturlig å bruke bunad. Den er også en viktig norsk festgreie, denne drakten som ikke bare viser at du er norsk, men også hvor i Norge du har tilknytning. I alle fall hvis du har peiling. På foreldredagen virket det som om enkelte her hadde full oversikt over forskjellene på Øst- og Vest-Telemarksbunader.

Men bunaden er også kjent for å bli i skapet alle andre dager. Den samiske nasjonaldrakten, derimot, brukes på vanlige gudstjenester. Hvorfor har de med samekofte lavere terskel enn de med bunad?

Det gjør vel egentlig ingenting, 17. mai-følelsen blir kanskje sterkere når vi finner fram bunaden fra innerst i skapet? Eller korpsuniformen. Den stemmer jeg for.

Er det andre ting enn disse tradisjonene som gjør 17. mai-feiringa spesiell?

Is, brus og pølser.

… og barnetog.

Dere har bedt oss om å ta med det som skiller den norske nasjonaldagen fra andre nasjonaldager. Vi er glade for at vi har barnetog i stedet for militærparader. Det er barnas dag, sier mange. Faktisk 31 prosent her. Barna er faktisk mer prioritert enn familien, for familie er det bare 24 prosent som nevner. Eh, det blir … 4 personer færre.

Barnas dag, det må være Henrik Wergelands skyld. Han hadde mye å si for hvordan feiringa av grunnloven startet som tradisjon. Tenk om han hadde vært russer! Wergelandskij? Vi gir utfordringa tilbake til dere.

Familie og barn er altså viktig. Men er det en bra dag å være kjærester på? Det har ingen skrevet, men Jølle, vi kjente igjen skrifta, har skrevet ”søte jenter”. To andre har faktisk skrevet ”mye sex”.

17. mai er korpsenes store dag. De er kanskje usynlige for mange i de 11 andre månedene av året, men i mai kommer de faktisk ut av skapet. For vår del er det selvsagt utenkelig å feire 17. mai uten korps, men det er nok en viktig del av dagen for de som ikke er korpsfrelste også. Hva hadde 17. mai-toget vært uten korps? Et demonstrasjonstog?

Det er også dagen da vi ser flest norske flagg. 35 prosent av oss har skrevet opp enten flagget, eller flaggfargene. Men hva betyr flaggfargene?

De eksakte fargene i det Norske flagget er fastsatt av Utenriksdepartementet etter Pantone-systemet. Den røde delen av flagget skal ha fargen PMS 032U, mens den blå delen har fargen PMS 281U.

Pantone Inc. er et firma basert i Carlstadt, New Jersey, USA som er særlig kjent for sitt fargereferansesystem Pantone Matching System (PMS). Firmaet tilvirker også fargestoffer for industrien, både til bruk i trykkfarger, maling, tekstiler og plast. Firmaet ble etablert i 1962.

Pantone Matching System benyttes ofte for å fastsette offisielle referanser for fargene i flagg. Takk til Wikipedia.

Nasjonaldagen er en naturlig dag å minnes krigen, og alle som døde for friheten i årene 1940-1945. Dette er en viktig del av 17. mai-programmet i de fleste kommuner, og leder oss videre til neste punkt.

Is, brus og pølser!

… og nasjonalfølelse.

Det at vi feirer vår nasjon og vår felles grunnlov gir oss en helt spesiell følelse av fellesskap. Alle går i bunad og alle, eller, nesten alle, deltar på sekkeløp. Noen av dere har skrevet ”nasjonalfølelse” som stikkord, men hva er det som skaper den norske identiteten? Alexander Rybak?

Selve 17. mai-feiringa kan være et utgangspunkt for dette spørsmålet. Vår grunn til å feire er at vi har vår egen grunnlov, og dermed vårt eget land. Vi er stolt over tradisjonene, kulturen, naturen og historien. Vi er glad for at vi har de nasjonale verdiene som vi har, deriblant frihet og demokrati, som jo er grunnlovsfestet.

Identiteten vår var truet i da Norge var okkupert av Tyskland. Eller, som vi har lært å si av russerne, vi var okkupert av nazistene. De tok fra oss selvråderetten, friheten og demokratiet. Derfor er det viktig å ikke bare feire nasjonen vår, men også minnes den tiden da nasjonen, identiteten og friheten ble undertrykt, samt hedre alle de som døde i kampen for at vi skulle få beholde disse rettighetene.

Vi nærmer oss begrepet nasjonalisme. Nasjonalisme er et ord som både er positivt og negativt ladet. Vi bør være glade for at nasjonalismen slik den har vokst fram i Norge, i hovedsak har skapt positive resultater, i og med at den på 1800-tallet bidro til norsk uavhengighet og større og større grad av demokrati. I 1905 løsrev vi oss fra Sverige, og i 1913 hadde alle nordmenn og -kvinner stemmerett.

Men den negative nasjonalismen har også vært til stede i Norge. Ikke glem at samene og romanifolket ble forsøkt assimilert, at den opprinnelige Grunnloven ikke tillot at jøder fikk komme inn i Norge, og at Norge også i dag blir beskyldt for økende antisemittisme.

Det neste stikkordet har en sammenheng akkurat med jødeparagrafen.

Is, brus og pølser!

også kalt: at vi kan kritisere Grunnloven.

Selv om vi feirer Grunnloven på dens egen dag, betyr ikke det at vi feirer alt den sier, skriver en av oss. Vi skal for eksempel ikke feire at Eidsvollsmennene nektet jøder adgang til riket. La oss feire at vi har vår egen Grunnlov i vårt eget land, som vi har medbestemmelsesrett over gjennom demokratiet. Vi kan si hva vi vil om loven, fordi den gir oss ytringsfrihet, og vi kan stemme på enten de som vil endre den, eller de som vil beholde den slik den er. Det er verd å feire!

I tillegg til at vi feirer vår egen Grunnlov, er det også viktig å se utover. Å feire vår egen frihet må ikke bety å heve oss over og glemme de som ikke har de rettighetene vi har. Haba na haba-utvekslingen har latt oss se inn i en verden vi ikke ser så mye til, og det samme har studieturen vår til Russland. Husk at det at vi feirer rettighetene våre, også betyr at vi unner andre dem.

Nå er manuskriptet kommet over på den fjerde A4-sida, og det tar vi som et hint til at vi kan begynne å konkludere. Vi har kommet fram til at Viken-elevene er:

tradisjonalister
barnlige
nasjonalister, i større eller mindre grad - vi liker bedre å synge norske sanger enn afrikanske frihetssanger i toget
litt klar over at vi har det veldig bra
glade i frihet
pent kledde

Det er dessuten tankevekkende at 63 prosent nevner noe spiselig, mens 9 prosent, det er 5 av 55, nevner Grunnloven. Det er heldigvis flere som nevner Grunnloven enn de som nevner sex.

Selv har vi som talere opplevd at det er lettere å holde 17. mai-tale om Grunnloven, frihet og demokrati enn om is, brus og pølser.

Nok om det. Håper dere har spist mye likevel. Igjen, gratulerer med dagen!

Løftebrudd

2009-04-27T21:58:00.003+02:00

Jeg trekker tilbake løftet om å blogge om alt. Poenget var å fortelle om den fantastiske følelsen av å rett og slett bli bedre kjent med Norges geografi. Og det fikk jeg gjort.

Og Paristuren?

Masse kunst. Masse gåing. Masse bra vær, og masse tid sammen med Therese. Masse glede - og en del frustrasjon ...

Sauda tur retur rundtur

2009-04-04T13:49:00.007+02:00

Som lovet - blogginnlegg om første reise blant de tre:

Koret Via Vitae besøkte Viken i januar. Det er et samlingsbasert kor, som har øvelser her og der, og denne gangen hos oss, og benyttet anledningen til å invitere nye sangere. Det fikk de. Meg også.

Men av de 10 nye interesserte var det bare to som kunne være med på den neste samlinga, Sauda 27.-29. mars. Så jeg og Ingvild GB lette oss gale på den enkleste reisemåten og prøvde å holde oss unna fly. Det gikk bra. Men det ble langt å reise.

Fredag 27. mars. Klokka er 03.15, alarmen går og jeg står opp og dusjer. Klokka er 03.45 og Ingvild banker på døra i det jeg er helt klar. Klokka er 04.33 og toget forlater Gjøvik stasjon, klokka blir 15.02 og vi er i Stavanger.

I mellomtiden har jeg sett helt nye deler av Norge. Toget gir som alltid nye opplevelser, selv om jeg har kjørt sørover langs E18 før. Traséen til Sørlandsbanen går mye lengre inn i landet.
Jeg har sett hvor flatt Jæren faktisk er. Og at det er mindre snø der enn på Gjøvik. Helt snøfritt, faktisk, våronna er i gang. Jeg har sett dobbeltsporarbeid langs linja inn mot Stavanger mens toget står og venter på at lokaltogene skal passere. Det gjorde meg glad. Og så har jeg sett fire-fem bygater i Stavanger, og fått inntrykk av at det er en fin by.

Å komme ombord på båten som skulle ta oss til Sauda var forferdelig. På en full båt, hvor man måtte bestille billett på forhånd, var det masse unger som skravla og bråka. Det var verre enn matsalen på Viken. Det var heldig at hele reisefølget vårt, som ble fordoblet da vi kom til Stavanger, kom med båten, siden en av oss hadde glemt å bestille og var nummer 43 på ventelista.

Etter hvert som båten anløp havner her og der i Ryfylke, ble båten tommere og barna skravla mindre. Men da var der to menn som ble mer og mer høyrøsta på grunn av det de hadde i baklomma, som de stadig tok en slurk av.

Så var vi altså i Sauda. Selve korhelga skal jeg fortelle mer om seinere, her er det altså opplevelsen ved selve reisa som var fascinerende.

Så skulle vi jo hjem også. En slektning av Ingvild, bosatt i Etne, kom og henta oss i Sauda og kjørte oss den halvannen time lange turen til Etne, slik at vi kunne ta Haukeliekspressen til Oslo. Det gikk vel fort i vestlandske svinger på vestlandske veier, men det måtte visst til, for vi venta ikke veldig lenge på bussen.

Det å reise langs de røde strekene på norgeskartet gir en ny innsikt, kartet slutter å være flatt, man ser at det er fjell og snø mellom Hordaland og Telemark. Og at Telemark er ganske mye fjell og snø. Jeg har fått satt steder i perspektiv til hverandre. Før tenkte jeg at Sagavoll fhs lå en anonym plass i en viss radius fra Oslo, nå vet jeg at den ligger på Gvarv, og at bussen fra Haugesund til Oslo kjører forbi. Den bussen som er i Oslo 22.20, slik at man må vente ei stund på 00.07-toget til Gjøvik, som er framme 02.06.

Da er det godt å komme tilbake og legge seg i senga si.

Bakbaklengs

2009-04-03T01:14:00.004+02:00

I helga var jeg i Sauda.

Tirsdag til torsdag var jeg på turné til Vest-Telemark og Sørlandet.

Og neste uke skal jeg til Paris.

Igjen.

Jeg lover å skrive fyldige blogginnlegg om alt sammen, men det er en ting som jeg må fortelle med en gang.

Det er noe HELT baklengs. Eller så var problemet at det ikke var baklengs i det hele tatt.

Forrige gang jeg tok toget fortalte jeg at jeg satt i motsatt retning av kjøreretningen hele veien. Når jeg nå skulle ta Sørlandsbanen, hadde jeg blitt fortalt at toget kjører inn på stasjonen i Kristiansand, og rygger ut igjen for å fortsette mot Stavanger. Så jeg var forberedt på å sitte baklengs fra Kristiansand til Stavanger.

Men da vi var kommet til Kristiansand, gikk konduktøren gjennom vogna og tråkket på en pedal og snurret setene rundt, to og to om gangen, slik at vi plutselig satt andre vei.

Hvorfor gjør de ikke det på type 73-togene på Dovrebanen? Synes ikke konduktørene der at det er noe gøy? Det så da veldig gøy ut ...

Forvirret, ble jeg. Og det er jeg ennå, ei uke seinere.

Ny Tid nr 8/09

2009-02-23T16:11:00.006+01:00

Ja, som sagt har man god tid på toget, og da er det godt med litt lesestoff.

Ny Tid, for eksempel. Det er noe som jeg føler at det er verdt å bruke 39 kroner på en gang nå og da.

Særlig når jeg skal ta tog i mange timer.

Journalistene i Ny Tid skriver kanskje ikke fantastisk godt, kommentarene formidler ikke alltid tydelige meninger, og dessuten jeg er typen til å bla forbi sidene om bøker og sånt, men likevel skaper artikler, kronikker og kommentarer en god bakgrunn for å tenke kritisk om temaene. Kanskje den kritiske sansen øker når kommentaren ikke er så godt skrevet som en kunne ønske, men det kan føre til at å lese en journalists mening, som holder med kun den ene siden av saken, gir meg som leser et balansert syn - på grunn av min kritiske tilnærming.

I det nummeret jeg leste var det innlegget fra Erlend Sand i Europeisk Ungdom som var det mest lesverdige. Han kommer med gode grunner til å la Norge melde seg inn i EU. I 1994, som femåring, lærte jeg at NEI var bra. Kjæresten min er medlem i Ungdom mot EU, og ... ja, det var en bra artikkel.

Det jeg har tenkt mest på siden jeg leste det, er sakene som handler om Norge som både miljøforegangsland og forurensende land. Stortingsmeldinger og oljeletingsønsker som presenterer gode tiltak, men som likevel lukter av egoisme og ønske om å prioritere økonomi framfor miljø. Dag Herbjørnsrud skriver som en oppsummering i oljeletingssaken:

«Norge fortsetter stort sett som før med å være blant verdens verste klimagassutslippere, samtidig som man er blant verdens fremste til å skryte av egen miljøfortreffelighet.»

Hanna E. Marcussen i Miljøpartiet De Grønne skriver en kronikk om Regjeringens satsning på en «grønn revolusjon» i Afrika, og hevder at å bidra med kunstgjødsel til afrikansk jordbruk vil gjøre bøndene avhengige av kunstgjødsel, som dessuten vil bli dyrere med årene på grunn av Peak Phosphorus, utvinningstoppen for fosfat. Er dette bare rett og slett kortsiktig politikk, eller er det et resultat av at Norge ønsker å bidra med kundemasse til Yara? Det er det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Hva ville Miljøpartiet De Grønne sin politikk vært i utenrikspolitiske saker, som denne:

Sri Lankas ledende presidentrådgiver, Basil Rajapaksa, intervjues i Asian Tribune:

«Asian Tribune: Norway came forward to facilitate the peace process. They said that they were involved in the peace process. Whole world knew that they haven't given at least 1 Norwegian Kroner for the rehabilitation works of the IDPs in the East. We want to know whether Norway had indicated that they want to help in the rehabilitation and resettlement of the IDPs in the North.

Basil Rajapaksa: So far we haven't heard anything from them. When we were resettling the IDPs in the East, they came and said about the ceasefire and they are still harping on the old tune. If you are in contact with them, please tell them to persuade the LTTE to release innocent civilians held hostages by them.

Kindly tell them that you can't come only for peace building alone and avoid these things in the future. If they are genuinely interested they should come now to help the IDPs.
Look at these British people, they are talking about Special Envoy and all those things and Britain is one of the two countries along with Norway which did not help in the resettlement of the IDPs in the East even with 1 single GBP or Euro for the rehabilitation of the IDPs in the East.»

Ja, ikke vet jeg. Og ikke kommer det til å bli diskutert i noen valgkamper, uansett parti.

(Jeg var og fant saken på Asian Tribunes sider. Asian Tribunes journalist sitt spørsmål var blitt sitert som Basil Rajapaksas utsagn i Ny Tid. Det var litt ... rart.)

Og så den lengste reportasjen: Om søppeldumping i Vest-Afrika. At våre datamaskiner er utbrukte, og vi i veldedighetens navn donerer dem til Ghana, fører til at de ikke blir så godt håndtert på søppeldunga. Problemet øker. Hva er viktigst?

Nordover baklengs

2009-02-21T16:15:00.003+01:00

Jeg har blitt dratt baklengs gjennom halve Norge.

Ikke det at det var noe tvang med i bildet, jeg satte meg frivillig på toget, det var bare det at setet jeg hadde fått tildelt var vendt motsatt vei av togets retning. På begge togstrekningene, faktisk.

Det var ikke noe i veien med å sitte mot kjøreretninga, jeg tenkte nesten ikke over det. Men likevel føltes det litt baklengs. Hvorfor ta toget når man skal reise fra Gjøvik til Harstad? Reisetida mi er 23 timer. Hadde jeg tatt fly, ville den vært mindre enn en tredel av det, og jeg ville vært hjemme i går.

Reiseplanen min:

Drosje fra Viken folkehøgskole til Gjøvik skysstasjon, 15.50-15.55
Buss fra Gjøvik skysstasjon til Lillehammer, 16.15 – 17.00
Tog fra Lillehammer til Trondheim, 18.13 – 22.43
Nattog fra Trondheim til Fauske, 23.35 – 08.25
Buss fra Fauske til Harstad (bytte på Lødingen, inkl. fergetur på en time), 08.55 – 14.15

Bil hjem med Therese, 14.15 – ca. 14.40

Det er baklengs som i at det var for mange år siden nattoget var Måten med stor M å reise fra sør til nord på. Kanskje kombinert med Hurtigruta. Gammeldags. Nå er det fly som er Måten. (Eller moten?) Men toget går. Og korresponderer med bussen. TogBussen, kalles den, til og med.

Det er baklengs som i at det er dårlig utnyttelse av tid. Tid er penger, sier de. Penger er penger, sier jeg, og kjøper minipris Lillehammer – Fauske til to hundre kroner, legger på bussbillettene og kommer til en sum som er lavere enn de billigste flybillettene, og da uten flybusspenger lagt til.

Men det å reise sakte er verdt tiden det tar også på grunn av opplevelsene. De opplevelsene som også føles baklengs. Fra vinter på Gjøvik, der det har vært minus tjue og nå når det snør igjen med minus fem føles det som mildvær – og nordover til kystklimaet hjemme der mildvær faktisk er slaps og regn. Det er baklengs i forhold til mine medelever søringenes tanker om klimaet. Når det er minus tjuefem sier de til meg: «Men du er vel vant til det, du som er nordlending …» Nei.

Baklengs som i at den store, mørke grana på tunet på Viken har gått i dvale og ser ut til å ha tenkt å bli i dvale til juni, minst, mens de små, lette furutrærne på Hamarøya lyser grønt og gleder seg som små barn som skal lage demninger i smeltevannsstrømmene til våren. Midt i februar. Er vi ikke i Nord-Norge nå?

Nei, tog er tingen, sier jeg bare, flyturene får være til spesielle anledninger. Når ting trenger å gå fort, for eksempel. Og så går jo toget bare til Bodø. Heia Nord-Norge-banen!

Bortsett fra at toget ikke går langt nok nord, må den eneste ulempen være at det er så vanskelig å snu vognene.

Toget er jo egentlig ikke en bakvendt måte å reise på.

Viken i Kenya

2009-02-05T17:52:00.001+01:00

Folk fra Viken har reist til Kenya for å besøke Haba na Haba!

Følg med på bloggen deres!

Yoghurt

2009-02-03T23:18:00.002+01:00

Viken viken viken viken viken viken viken viken viken viken viken viken viken viken Blogge? Viken viken viken viken viken

Å argumentere

2008-12-07T13:21:00.003+01:00

På forrige tro & tvil-gruppesamling var det mye lettere å delta i diskusjonen. Men etter hvert måtte vi spørre oss selv: Diskuterer vi, eller bare buser vi ut med hver våre syn og argumenter?

Og for min egen del: Hvorfor skal det være så vanskelig å argumentere for sine egne syn på saken, selv om jeg selv føler at jeg har fått mitt syn på saken gjennom gode argumenter?

Ukas temaer:

Å leve spørsmålet (ja, ganske abstrakt)
Er HELE Bibelen Guds Ord?
Hvorfor skapte Gud mennesker som han visste ville gå fortapt?

Konklusjon:

Jeg må lese Lee Strobel: "Saken gjelder tro" igjen. Selv om det ikke er lenge siden sist.

Se film!

2008-11-06T22:29:00.006+01:00

Dette er en enkel måte å støtte en god sak på:

Se på denne filmen!

Hvis denne filmen er sett flest ganger av de som deltar i Strømmestiftelsens youtube-konkurranse, får prosjektet Haba na haba i Nairobi i Kenya 50.000 kroner. Det blir bra.

(Hvis du vil hjelpe oss skikkelig ordentlig, lar du datamaskinen din stå på hele natta, med denne sida oppe, og får nettleseren til å oppdatere sida hvert kvarter. (Da er det tillatt å slå av lyden.) Jeg vet ikke om det er mulig i Explorer, men i Opera er det bare å høyreklikke i vinduet og velge "Last på nytt hvert ...")

Å diskutere

2008-11-04T23:59:00.001+01:00

Her på folkehøgskolen har vi "Tro og tvil-grupper" som samles hjemme hos en lærer for å snakke om ... ja, tro og tvil, for det meste. I dag var den tredje gangen mi gruppe, som består av fem gutter og fire jenter, pluss lærer Ola og hans kone, var samlet.

Jeg var dessverre borte forrige gang gruppa var samlet, (dessverre og dessverre, jeg hadde det jo knallbra i Tromsø,) men har likevel fått nye perspektiver på en del ting. Kombinert med det jeg opplevde på Oppdal, jamfør forrige bloggpost, er det mange av mine tanker som er blitt utfordret. For eksempel er ikke mitt gudsbilde blitt utfordret, men mitt bilde på mitt gudsbilde.

Jeg oppdager også i slike diskusjoner at jeg er veldig konkret i min tankegang - en metafor eller et begrep må ha en tydelig forklaring for at jeg skal kunne la metaforen eller begrepet passe inn i mine tanker. Det fører også til at jeg får et helt nytt syn på mine tanker: Er det virkelig så vanskelig å stå for det man tenker når den nye tanken som presenteres ligger så tett opptil, men likevel ikke passer sammen?

Det hadde virkelig vært en lettelse om alle tenkte som meg, tenkte jeg, mens jeg prøvde å få fram mine tanker om tingene i denne diskusjonen. Den tanken la jeg fort fra meg, heldigvis, selv om det ville ha spart verden for mye ekstraarbeid. Det ville ha gjort at et begrep hadde mange færre mulige definisjoner. At en tekst ville skape langt færre assosiasjoner.

Men i mange sammenhenger er det heldigvis slik i denne mangfoldige verden at mangfoldet er en styrke. At vi ser verden, Gud, sannhet, oss selv, vår oppgave og så videre fra forskjellige ståsteder, med forskjellige filtre og med forskjellig vekt på det konkrete og det svevende filosofiske, gjør at vi sammen kan gjengi en større del av sannheten enn hva bare mine tanker kan.

Som sagt vil jeg påstå at jeg har mest vekt på det konkrete, og har derfor lettere for å argumentere for at Gud er Gud, enn for at mitt gudsbilde inneholder sannhet. Men for å kunne delta i diskusjoner hvor temaet utfordrer mitt gudsbilde, trenger jeg klare ord å forholde meg til. Og jeg ønsker å delta i slike diskusjoner, for å ta del i fellesskapets gudsbilde som er større og mer nyansert enn mitt eget.

Det kom, for å si det slik, ikke så mange klare ord fra min munn i dagens diskusjon. Jeg skulle gjerne hatt en halvtime for å forstå hvert av momentene i Erlends innlegg, men før jeg hadde fått tatt noe av det inn over meg var Bjørnar i full gang med sitt, og like etter det kom Liv Stine med noen enda vanskeligere spørsmål som lå enda lenger unna det allerede svært lite konkrete temaet vi begynte med.

Det er hardt å være mann.

Høstferie

2008-09-27T16:25:00.003+02:00

I ekte Facebook-stil:

Asbjørn Håkonseth

er hjemme på høstferie.
er glad for å være sammen med familien.
gleder seg til søndag, for da kommer Therese hjem.
savner Viken-folket.
har lagt på seg 5 kg på en måned på folkehøgskole.
liker nordnorsk ruskevær.
er våt i håret.
angrer på at han ikke tok med sin egen pc hjem, fordi hjemmepcen er kraftig treig.
har lært nye ting om egen og om andres tro.
har fått en utfordring til å tenke gjennom det han sa på Speaker's Corner på Oppdal på nytt, sett i lys av galaterbrevet.

Sannhet

2008-09-09T18:07:00.003+02:00

Ord for dagen på Viken, 8. september 2008

Er det sant at det finnes noe utenfor menneskets fatteevne, noe som verken fysikklover eller kjemiske eksperimenter, filosofi eller romsonder kan finne ut av?

For å aller først få svar på dette spørsmålet, tenk på eksempelet om professoren som sier: "Kan vi se Gud? Nei. Altså finnes han ikke," og studenten som da spør: "Kan vi se professorens intelligens? Nei. Altså har han ingen."

Jeg tror altså at det finnes noe over oss, større og mer fullkomment enn universet. Det er noe jeg ønsker å finne sannheten om.

Det finnes store filosofiske spørsmål som "hvem er jeg", "hva er meningen med alt", "finn ditt indre jeg" og så videre. Jeg liker egentlig ikke sånne spørsmål, for jeg er ganske konkret av meg. Jeg spør bare rett og slett: "Hva er sannhet?"

Sannhet er en av de viktigste verdiene for meg. Jeg føler at uten sannheten kommer vi ingen vei.

Vitenskapsmenn kommer med mange gode, og sannsynligvis sanne, teorier om hvordan jorda og sole ble til, hvordan celler er oppbygd og så videre. Men det er ikke slike sannheter som er viktig for meg. Det er sannheten om det som er over oss.

Min oppfordring til både meg selv og til alle andre er å lete, grave og utforske etter denne sannheten. Ikke slå deg til ro med det minste hull i din teori om hva som er sannhet.

Jeg tror at Jesus er sannheten. Selv sier han: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.

Av og til kommer det spørsmål om Jesus og om den kristne tro, som er vanskelig å svare på. Spør, les, finn ut av det! Det er mange blogger som tar for seg apologetiske spørsmål. Delta på bibelgrupper, lagsmøter, kristne leirer, lån bøker. Boka jeg leser for tiden heter Saken gjelder tro, og består av en journalists intervjuer med kjente amerikanske kristne. Lee Strobel heter journalisten, og etter hvert som han spør, jo mer går det opp for ham at Jesus må være Sannheten.

Slik er det også for meg. For hvert spørsmål jeg stiller og får svar på, ser jeg enda tydeligere at Jesus faktisk må være sannheten.

Vårt Land 1. september - side for side

2008-09-01T23:21:00.005+02:00

I dag har jeg gjort mye, for eksempel både slitt meg ut i gymtimen og slappa av i sofaen i vestibylen.
I forbindelse med avslappinga rakk jeg faktisk å lese HELE Vårt Land. (Jeg tillot meg å hoppe over de to sidene med teateranmeldelser.)

I dag stod det litt i avisen som jeg fikk lyst til å kommentere.

På side 3 kommer Fabian Stang med en direkte dårlig unnskyldning til å si nei til religiøse møter i Oslo Rådhus. "Et overordnet regelverk kan ikke blindt håndheves uten å se på hva rådhuset har lange tradisjoner for å gjøre, og derfor er det fattet noen ytterst få unntak fra det som er gjeldende praksis," sier han, og tillater dermed Human-etisk Forbund sine seremonier. Jeg mener at man ikke kan lage slike regelverk når man først skal tillate dette.

Men enda verre er Frp-meningene som presenteres i Kringsjå-sitatet fra Avisa Nordland: "... de vil [...] legge ned Nordlandsbanen, [...] Er det rart at velgerne i Nord-Norge flokker seg om partiet!" Betimelig spørsmål. Jeg ble kraftig skremt av å lese det. Og litt (mer) sint på Frp. Jeg trivdes på toget sørover til Viken.

Side 4: NTB-melding om at forsvarsministeren anmelder kilder som har lekket et hemmelig dokument som kritiserer henne og forsvarssjefen. Lurer på om det finnes lignende ting som ikke anmeldes.

Vårt Land refererer så på side 22 og 23 fra en paneldebatt om begrepet "synd" hvor blant andre biskop Solveig Fiske deltar. Et spørsmål fra tilhørerne lød: "Hvordan kan man bruke samme begrep både på folkemord og homofili?" Fiske svarer: "Folkemord er synd fordi det bryter mennesket ned. Men homofili er ikke synd, for det dreier seg om kjærlighet."

Det mener jeg er et underlig svar. Jeg ville svart: Folkemord og homofili strider mot Guds bud, som sier at vi ikke skal slå ihjel, og at vi ikke skal bryte ekteskapet - altså følge de regler for samliv som Gud satte i skapelsen. Å unngå å følge Guds bud er å vende seg mot Gud, enkelt og greit, eller nei, ikke greit, men enkelt. Så kan vi, etter å ha brutt budene, om det så dreier seg om det ene eller det andre, vende oss tilbake til Gud og be om tilgivelse. Som oppriktige, omvendte og angrende syndere. Det er ikke så enkelt, men det er greit. Helt fantastisk, for å si det sånn. For som oftest har vi ikke kontroll på hvor vi vender oss, og da snakker jeg ikke bare om de eksemplene jeg allerede har nevnt.

Det blir dessuten helt feil å avfeie homofili som synd bare på grunn av at det handler om kjærlighet. Det blir som et magisk ord som gjør en hvilken som helst handling legitim. Bør ikke da kjærlighet til ens egen folkegruppe, en kjærlighet som fører til hat mot andre folkegrupper, som igjen fører til folkemord, også være legitimerende for synden folkemord?

Allerede på side 24 kommer neste tunge tema: Liturgikk. Sigurd Hareide skriver om nattverdsliturgi versus populum, altså at presten står vendt mot menigheten, og veier det litt opp mot det at presten står vendt mot alteret/mot øst. Da jeg leste, var jeg litt for trøtt og fikk ikke med meg hovedpoengene, men jeg kom uansett til å tenke på sangen "Du omgir meg på alle sider". Trenger vi slike symboler i liturgien? Må presten stå vendt mot alteret for å være vendt mot Gud i si bønn? Kan han ikke like gjerne stå mot nordvest, stå på hodet, eller stå i dusjen? (Vel, det siste ville vel være litt upraktisk mens han forrettet nattverden, men uansett ...)

På folk-sidene møter vi Bjarte Ystebø, som fronter KrF-politikk. "Ystebø er overbevist om at det følger velsignelse med å tale vel om Israel og forbannelse med det motsatte." Særlig for palestinerne. "Han tror kristenfolket kan utrette mye i abortsaken og tror den beste politikken kommer i stand når KrF og Frp samarbeider. - Jeg ønsker et samfunn der privatpersoner og familier betaler minst mulig skatt, slik at vi selv kan forvalte pengene til gode formål, ikke bare det som staten velsigner, sier han uten omsvøp."

Jeg ønsker meg et samfunn der staten velsigner gode formål. "Hvem skal da bestemme hva staten skal velsigne? Demokratiet? Det vil jo være det samme som at folk bestemmer over sine egne penger, altså ikke betaler skatt." Nei, hvis folk selv skal forvalte absolutt alle egne verdier, vil flertallet kun investere i seg selv, egen velstand, egen hytte, egen luksus, egne reiser til Thailand og egen silikon. Kanskje bortsett fra Bjarte Ystebø.

Jeg ønsker meg et skattesystem som krever mye fra de som har mye, og investerer i verdier som er rett i forhold til kristen etikk. Jeg mener at en slik politikk som Ystebø presenterer, vil føre til større egoistisk forbruk, noe jeg ikke får til å passe med kristen etikk. Det er bare så synd at jeg aldri har hørt om Kristent Sosialistparti.

Å begynne på folkehøgskole

2008-08-27T12:24:00.002+02:00

Hundre navn på to dager
Nitti stedsnavn på fire dager
En lang rekke andre dialekter i et skoleår
Ensom nordlending i et skoleår (Namsos/Kolvereid er nærmeste)
Søringer som ikke skjønner "Kor, å katti?"
Oslo-folk som ikke skjønner noe som helst
Vanskelige valgfagvalg
Fantastisk buffet til hvert måltid
Ole Brumm
Tre klarinetter
Massevis av sangere
En del gitarister
Vi har allerede funnet ut hvor trøtte vi kommer til å være store deler av året

Nocturne

2008-08-22T01:30:00.002+02:00

Jeg burde virkelig lese flere bøker om dagen.

(Les: Jeg burde virkelig lese mindre på nettet om natta.)

(Og ja, jeg blogger i bølger.)

Livsbejaende og dødsbejaende

2008-08-22T00:29:00.008+02:00

Når jeg var så godt i gang:

En tanke streifet meg i løpet av det forrige blogginnlegget, men det ble ikke med.

Jeg tenkte på den gangen jeg så en bårebil med humanistsymbolet på taket. Der de fleste andre bårebiler altså har et kors. Humanistsymbolet "har vært tolket som et menneske som strekker hendene i været i ren lykke og frihet, som i det engelske navnet "happy man" eller "happy human". Symbolet har også vært tolket som en humanismens H som omfavner jordkloden".

Jeg har tidligere hørt det positive adjektivet "livsbejaende" om Human-Etisk Forbund (HEF) sitt livssyn. Dette ble tragisk ironisk i det jeg så bårebilen med humanistsymbolet på taket. Det hjelper ikke å "bejae livet", det tar uansett slutt. I en slik situasjon hadde det nok vært bedre med et kors på taket.

Korset symboliserer selv døden, fordi det er et henrettelsesverktøy, men først og fremst symboliserer korset det "dødsbejaende" håpet som Jesus gav oss da han døde på korset.

Det blir litt mindre ironisk på vei til gravstedet.

Svensk religionsfrihet

2008-08-22T00:02:00.005+02:00

Forrige sak var visst ikke så ille likevel - når vi sammenligner med denne.

Er denne typen "religionsfrihet" vanligere i Norge også? Det virker i alle fall som om dette er en del av Human-Etisk Forbund sin agenda.

"Livssynsnøytrale seremonirom" er visst noe de arbeider for at norske kommuner skal satse på. Jeg ser for meg at dette vil være et rom med helt tomme vegger - det eneste som finnes vil være stoler. En hver form for utsmykning kan jo inneholde symboler! Hva er for eksempel utsmykningen i flyplasskapellet på Gardermoen? Ei svart tavle med en strek på. Den kan tolkes på millioner av måter.

Det er bare det at livssynsnøytrale rom ikke kan være livssynsnøytrale. De blir til et symbol på at det kun er troen på "ingenting" som gjelder - altså ateisme, naturalisme, human-etikk (ja, jeg sammenligner disse, delvis med støtte i et tidligere blogginnlegg).

Nå skjønner jeg altså hvorfor kommunebyråkratiet er så treigt. De kommunalt ansatte vil ikke legge to pinner i kors for noen sak som helst - korset er nemlig et kristent symbol. (Når vi ser på lyskryss-saken, skjønner vi jo at de ikke vil løfte en finger heller.)

Symbolsk klage?

2008-08-21T22:58:00.004+02:00

Vårt Land forteller videre fra Aftonbladets sak om firmaet som står bak mange av de blå "trykkeboksene" ved lysstyrte fotgjengerfelt.

Daglig leder i firmaet Prisma Teknik AB sier i et intervju med Aftonbladet - som du bør se/høre - at ettersom det er likegyldig hvor på boksen du trykker, viser ikke hånden med pekefingeren hvor du skal trykke. Den symboliserer noe helt annet, nemlig at Jesus er den eneste veien til himmelen.

Vårt Land forteller også om reaksjonene som har kommet etter at budskapet bak hånden ble kjent - den svenske avisen Dagen forteller nemlig at både kommunemenn og den svenske Justisombudsmannen skal se på om det burde være slik. Sistnevnte fordi en privatperson har anmeldt saken, han har nemlig "ingen lust att låta mina skattepengar gå till att sprida religion".

Privatpersonen som anmelder saken til Justisombudsmannen er redd for at det også kan komme islam-halvmåner på stoppskilt og Davidsstjerner på vikepliktsskilt.

Bloggeren Pastor Allan spør seg naturlig nok om ikke Bill Gates sliter litt nå - bare prøv å føre musepekeren over disse ordene og se hva som skjer.

Andre svenske bloggere spår hærverk... Les flere meninger her - samt min her:

Ja, det er (heldigvis) lov til å klage, men hva vil klageren/klagerne oppnå? Produsenten vil at vi skal tenke på Jesus hver gang vi går over veien. Klageren vil at vi skal slippe å tenke på Jesus hver gang vi går over veien. Ved å skape flere medieoppslag tror jeg nok ikke at han har lykkes med akkurat det, da...

Til ham som klager har jeg en liten trøst: Jeg tror nok at du glemmer det symbolske etter å ha gått over veien i ei uke eller så. I alle fall hvis du har det forholdet til Jesus som du tydeligvis ønsker deg - altså intet forhold. Samtidig har jeg en oppmuntring til å endre dette ønsket, og det kan vel skje, hvis du, slik som det virker på klaginga di, fortsetter å tenke på Jesus hver gang du går over veien?

Selv skal jeg herved begynne å tenke på Jesus hver gang jeg
* åpner en link
* rekker opp handa for å få ordet
* får, gir, eller ser noen som får/gir en skjennepreken eller formanende ord
* vurderer vindretninga
* og så videre.

Kanskje en smule optimistiske mål, men jeg har i alle fall bestemt meg for å slutte å irritere meg over lyskrysset ved Nordea i Harstad! Der er nemlig to av boksene defekte - man må holde inne knappen helt til lyset blir grønt. Det er ikke bilde av en hånd eller noe som helst på boksen, men jeg skal sannelig tenke på Jesus likevel!

Nye bruksområder for Word

2008-08-20T23:49:00.003+02:00

Jeg er en agurk!

2008-07-01T19:56:00.004+02:00

Så mye oppmerksomhet er jo nesten skadelig for en særing som meg!

«- Gratulerer med resultatene!
- Takk! Har du medlemskort?»

Lokale forhold, altså. Vesterålens journalist (har de flere enn én, tro?) kom på jobb i dag og intervjua meg, han hadde sett meg i Harstad Tidende. Nyheten sprer seg som varmt hvetebrød i tørt gress, og man kan visst ikke bare skylde på lokale forhold, for i morgen har jeg avtale om telefonintervju med Vårt Land ...

Men nå er det faktisk slik at i dag, når skoleferien er over, har jeg fått mer kunnskap enn jeg fikk i løpet av noen som helst av skoletimene på Heggen. Følg med, følg med - på Kjærestebloggen.

Du må starte på nytt for at endringene skal tre i kraft.

2008-06-22T00:54:00.005+02:00

Dett var dett.

Nedtellinga er over. Det gjenstår kun å få tilsendt det ferdige vitnemålet. (Som, bare så du vet det, er (et av?) Heggens beste.)

En ny, sløv hverdag er begynt, avbrutt av jobbøkter på Coop Marked, hvor alt dreier seg om å få timene til å gå fortest mulig, huske å spørre etter medlemskort og huske på alle de forskjellige detaljene i rutinene som finnes bak postdisken.

Og ellers er jeg, som sagt, sløv. Gidder ikke å spille klarinett. Gidder ikke å jogge. Gidder ikke å sykle. Gidder ikke å få sykkelen min i så god stand at det er lett å sykle. Gidder ikke legge meg, gidder ikke stå opp. Ferie er ferie.

Men under sløvheten ligger det til tross for ferien noe og ulmer. Jeg bør øve på klarinett for å bli så flink som jeg ønsker. Jeg bør holde meg i form i sommer. Jeg bør gidde å ta initiativ til å gjøre ting sammen med Therese før jeg flytter til Gjøvik i august. Det stresser meg, men feriefølelsen vinner - som alltid.

Og en ting til som stresser meg er at jeg ønsker å finne ut hva jeg vil bruke meg til. Og hva Gud vil bruke meg til (for jeg vil jo bruke meg til det Gud vil bruke meg til).

Da strever jeg litt med interne konflikter i meg selv. Jeg dras hit og dit av interesse for kunst og kultur, interesse for kristen tro og tjeneste, og skyhøye karakterer i alle fag bortsett fra samfunnslære. (Den éne fireren kommer til å plage meg resten av livet.) Noen ting er jeg for akademisk anlagt til, andre ting er jeg for filosofisk til.

Jeg kan ikke annet enn å vente og se. Da er det jo kjekt med et kommende år på folkehøgskole, hvor jeg kan bli bedre kjent med meg selv, mine ønsker og mine drømmer. I mellomtiden vil jeg bare legge min vei i Herrens hender, stole på ham og la ham gripe inn, mens jeg legger meg i senga og venter på neste dag på Coop.

Vokabular

2008-05-25T20:48:00.005+02:00

God kveld, her er eg igjen, denne gongen på nynorsk. Eg vil blogge på nynorsk i dag, fordi eg har eksamen i norsk sidemål i morgon. Det kan jo vere greitt å leggje om målforma allereie no for å vere godt førebudd til i morgon ...

Temaet for i dag, i tillegg til kjæraste-temaet som eg skreiv om på kjærastebloggen, er språket vårt - endå ein grunn til at det passar bra med nynorsk. Men det er berre eitt ord eg vil skrive om, og kanskje to til, så viss eg skal fortsetje å skrive om berre tre ord om gongen, vil det ta si tid å bli ferdig med heile språket.

Neida, eg har ikkje det som mål. Det er berre dette ordet som er så jævlig spesielt.

Kanskje du skjønte det allereie no. Ja, det var akkurat det ordet. Jævlig.

Det verkar som om alt er jævlig no. Du ser heilt jævlig ut på håret. Jævlig bra. Jævlig flink. Jævlig dårlig, jævlig sulten og ikkje minst jævlig snill. Kjenner du deg att? Ja, så jævlig. Det er jo så jævlig typisk.

Eg har ikkje forska på det, ikkje engang lese om det, men eg regner med at ordet stammar frå djevelen. Ein annan moglegheit er at det skulle ha noko med ordet «gjæv» å gjere, men å byte ut gjæv med jævlig i samanhengen «Du er no ein gjæv kar» gir feil meining. Da blir det jo til «Du er no en djeveleg kar», og vi konkluderer altså med at jævlig stammar frå djevelen.

Korleis samanliknar vi noko når vi samanliknar det med djevelen? (Du kan hoppe over nokon lenker, viss du blir lei ...)

Det var nokre av treffa på søkjeordet «djevelen». Du kan jo sjølv søkje på «Satan», om du er interessert.

Du ser heilt jævlig ut på håret. Det ser altså ut som du har eit freistande, fiendtleg, forbanna, dødsdømd, løgnfullt, vondt, listig og vreidt hår som har dødens makt. Jævlig bra forklaring?

Sett bort frå at «jævlig bra» må vere verdas største sjølvmotseiing.

Sjølv har eg funne ut at ordet «kraftig» fungerer vel så bra i dei fleste adverbsamanhengane. Eg er nemleg kraftig lei av å høre at folk skildrar kraftig normale ting ved å samanlikne dei med eit kraftig vondt vesen.

Ja, så kraftig.

Kjærestebloggen

2008-05-22T18:35:00.002+02:00

Therese og jeg har laget oss en kjæresteblogg, hvor vi kommer til å blogge om erfaringer og tanker knyttet mot det å være kjærester. Vi har vært det i ett og et halvt år, og har sannelig tenkt og erfart mye allerede, men bloggen er ennå nesten tom. Men vent og se ...

Tro på hva?

2008-05-18T23:32:00.004+02:00

Hva tror jeg på?
Jeg er kristen. Jeg tror på Gud, og på Jesus, at Jesus var sendt av Gud for å frelse menneskene fra synd, slik at vi kan leve evig sammen med Gud. Jeg tror at det som står i Bibelen er Guds ord til oss.

I «Jesusteltet» under russetreffet i Harstad snakket jeg med en russ, og da stilte jeg ham det spørsmålet. Hva tror du på?
Han svarte at han tror på mennesker. Han tror på familien sin, på det de hadde lært ham.
Jeg tror at det er mange som sier: «Jeg er ikke kristen. Jeg tror på ... mennesket.»

For meg er dette et underlig svar. Hva er det egentlig man tror på da?

Ordet tro er ganske lite konkret. Det tilhører dessuten to ordklasser, man kan både tro og ha en tro. For meg er ordet på en måte tredelt.

For det første handler det å tro om å gå ut i fra at noe er sant, noe man egentlig ikke kan vite. For eksempel sa jeg selv: «Jeg tror at det er mange som sier ...» fordi jeg egentlig ikke vet det. Og jeg har aldri sett direkte vitenskapelige beviser for Jesu frelse på en slik måte at jeg kan si at jeg vet at det er sant. Men jeg tror.

For det andre handler det å tro om å ha tillit til noe. Jeg har tillit til at det jeg tror på er sant, jeg stoler på det. Tilliten gjør at jeg kan være trygg på å bli hørt når jeg ber til Gud. Jeg har tillit til, jeg stoler på, Guds løfter gjennom Bibelen.

Det tredje er hva troen får meg til å gjøre. Det at jeg tror på Jesus og har tillit til ham og hans ord, gjør at jeg gjerne vil følge disse ordene. Jeg har tillit til at den måten Jesus vil at jeg skal leve på er den beste, derfor ønsker jeg å leve på denne måten.

Men hvordan tror man, hvis man tror på mennesket?

1. Jeg vet at mennesker finnes. Jeg ser dem hver eneste dag. Og enda verre: Jeg er et menneske selv - hvorfor skulle jeg da være i tvil om dette? Når det gjelder familien min, og det de lærer meg, vet jeg det også. De har sagt ting en del ganger nå, så jeg har nok hørt det.

2. Det er fint å kunne ha tillit til mennesker. Jeg har tillit til mange, men andre er det verre med. Jeg har hørt et eksempel på en i førsteklassen som har skyldt en annen 300 kr i over et år nå. Jeg har hørt om et menneske som sa at hun ville utrydde fattigdommen i Norge hvis hun fikk bli med i regjeringa. Jeg har hørt om et menneske som lovet å ikke okkupere flere land etter at Østerrike og Sudetenland ble annektert i 1938. Og han jeg kjenner best, meg selv, har også brutt løfter og fortalt no' anna en sannhet. Det vet jeg. Å ha tillit til mennesker er derfor en farlig sak.
(Misforstå ikke mine overdrivelser - det finnes mange mennesker som tar godt vare på tilliten de blir vist.)

3. Hva får tro eller tillit til andre mennesker meg til å gjøre? Tenk selv over hva denne definisjonen av tro ville kunne fått deg til å gjøre hvis du sa at du trodde på mennesket. Ja, jeg tror at du finner positive ting, men jeg tror at du, hvis du leiter godt nok, finner litt for mye negativt. Visst bør du ha tro på mennesker, men ikke ubegrenset med tillit.

Nå har jeg kasta ut noen sære tanker om ordet tro, og de som sier at deres tro handler om mennesket, vil nok være kraftig uenig. Blogginnlegget mitt er ikke skrevet som noen slags protest, eller i tro på at jeg har den perfekte og ufeilbarlige definisjonen av tro, men som et nysgjerrig utspill. Altså ei utfordring til de av bloggens lesere, (som jeg ikke tror er svært mange,) til å fortelle om hvordan de definerer tro.

Jeg tror i alle fall det.

Russetida

2008-05-18T22:44:00.004+02:00

Når vi nå er nede i 2 ordinære skoledager, 1 årsprøve i ensembleledelse, 5 eksamener og ikke så mye annet skolerelatert igjen, gir det meg tid til å skrive noen ord om hvordan russetida mi har vært.

Det første jeg gjorde i røde bukser var å reise til Kragerø på russetreff der. (se bilder - flere bilder) Grunnen til at jeg gadd å reise så langt, var at det var kristenrussens treff, først og fremst. Halv tolv reiste jeg fra skolen, og litt over åtte var vi ved Kragerøhallen. Det var en flott opplevelse, med konserter, bibeltimer, Therese, andre venner, stands for bl.a. Hald, Gå Ut Senteret, Menighetsfakultetet (MF) og mange folkehøgskoler. Det internasjonale miljøet på Hald interesserte meg litt, det samme gjorde studiet Ungdom, kultur og tro på MF. (Nå er jeg riktignok så innstilt på skoleåret 2008/09 på Viken fhs at det er det som opptar meg mest når det gjelder framtidstenkning ...)

Det var virkelig inspirerende å starte russetida med et så stort fokus på hva som var Guds vilje med russetida vår. Skoledagen påfølgende mandag var slående kjedelig i forhold.

To uker etter, i pinsen, var det russetreff i Harstad - greit å slippe å reise så langt denne gangen. Jeg, og resten av klassen min, kom direkte fra konserten vi holdt i Borge kirke i Lofoten. Forskjellen på de andre og meg var kanskje at jeg ikke dro hjem først, og derfor gikk rundt hele natta i konsertpensko ...

Jesusrussen og Kristenrussen (hvorfor det er to forskjellige organisasjoner for dette samme formålet, aner jeg ikke) fra Nord-Norge hadde et eget opplegg under russetreffet - vi hadde base i Metodistkirka i stedet for i Landsåshallen, og så var vi i byen om nettene, der vi hadde satt opp hagetelt og serverte boller og kaffe. Vi rigga ikke ned før torget var så godt som tomt.

Vi fikk mange positive kommentarer fra glade russ som hadde fått kaffe eller boller. Inne i teltet kom det dessuten til mange interessante samtaler, begge nettene, hvor den besøkende parten oftest var preget av et visst alkoholinntak, mens vi, vertene, var preget av å ikke ha drukket alkohol. Et av samtaleemnene jeg satt lengst med vil jeg ta opp i en annen bloggpost. Et utviklingstrekk jeg merket meg gjennom natta, var at flere og flere av de som besøkte teltet var voksnere mennesker enn russen. (Slike ting er jo interessant for meg, som ellers aldri er i byen om natta.)

Det er sjelden det er så morsomt å plukke søppel som det var på torget natt til pinsedag. Man trengte ikke gå mer enn to skritt mellom hvert kebabpapir. Da går det unna med søppelplukkinga! Noe av det merkeligste jeg opplevde den natta, var ei blåruss som sa: «Se, han plokke søppel! Du må jo ikkje plokke søppel! Det e jo teit!» Politimannen jeg snakka med, ante ikke hvor jeg kunne gjøre av den halvfulle søppelposen. Jeg tror han mumla noe om Rimi Sama.
Som om jeg ville gå dit.

Uka etter hadde jeg to privatisteksamener, i fransk, og i tillegg var jeg syk. Jeg hadde mange forskjellige plager, men kun én ting om gangen - det var ganske greit. 16. mai var jeg forkjølt, og holdt meg hjemme, samme med morgenen og kvelden 17. mai. Det ble ei ganske tradisjonell 17. mai-feiring, med andre ord - i korpsuniform og uten en eneste russeeffekt. Uten å ha gjort noe særlig ut av russetida vil jeg påstå at jeg var ganske lei.

Nå kan jeg gå i behagelige bukser igjen.

Det går unna!

2008-05-13T18:14:00.002+02:00

Nå er vi nede i 1 fordypningsoppgave i musikkorientering (med frist til i dag), 1 semesterprøve (hovedinstrument), 1 eksamen, 3 stk. 17. mai-tog, evt. 1 russetog, 5 eksamener til, 1 skolekorpsstevne.

Og jeg har masse å blogge om fra russestevnet.

Nedtelling

2008-05-06T22:33:00.002+02:00

Jeg kommer sterkere tilbake, jeg lover. Jeg har bare en skole å bli ferdig med først. Det går framover, nå har jeg røde bukser på.

Nedtelling: 2 konserter, 1 russetreff med kristenrussdeltakelse, 1 fordypningsoppgave i musikkorientering, 2 eksamener, 3 stk. 17. mai-tog, evt. 1 russetog, 5 eksamener til, 1 skolekorpsstevne.

Og 46 dager igjen av gyldigheten til skolebusskortet.

Fffferie

2008-03-25T23:07:00.004+01:00

Jeg har masse på tunga, store tanker som det hadde vært gøy å blogge om.

Men jeg er utslitt etter påskeferien.

Det har vært godt å som avveksling slite seg ut på andre ting enn skole.

Identitet

2008-03-14T14:25:00.006+01:00

Foto: Andreas Norbye

Fra onsdag 12. til i dag, fredag 14. mars, har fem nordnorske kristenruss vært samla i Tromsø. Vi har delt med hverandre hvordan troa vår gjør skolehverdagen vår utfordrende, vært overtrøtt sammen, vært på Darklight (og skutt på hverandre med ufarlige laserstråler), og ikke minst, fått undervisning på Fjellheim bibelskole.

Thor Fremmegård underviste om identitet. Han fortalte at han en gang hadde blitt sykmeldt på grunn av utbrenthet, og sa at han hadde lest at den som har sin identitet i det han gjør, i motsetning til den som har sin identitet i det han er, har lettere for å bli utbrent. Det tror jeg at jeg må tenke på mange ganger i løpet av mitt arbeidsliv.

Vi snakka mest om ulike ting vi kan ha vår identitet i:
Jobb, tjeneste, oppgaver - navn, slekt, familie, foreldre - ting man er flink til eller dårlig til - kropp, selvbilde - kjønn, seksualitet - og identitet i det man er skapt til, eller frelst til å være.

Jeg har bestandig vært forsiktig med å uttrykke mine meninger om homofili & sånt, mest fordi jeg ikke vet så godt hva jeg egentlig mener. Jeg kan ikke sette meg inn i en homofils tanker og identitet, men har tenkt at det å forsake homofil seksualitet bibelprinsipielt sett ikke er stort forskjellig enn å forsake heterofil seksualitet før ekteskapet - eller løgn, egoisme eller hvasomhelst. Likevel, skal en homofil fornekte sin egen identitet?

I samtalen om identitet ble dette trukket fram: Identiteten «homofil» er noe man lager seg selv - eller noen lager for en. Burde man ikke heller strebe etter å ha sin identitet i det man er skapt til, eller frelst til, å være, som i følge skapelsen til mann og kvinne og Bibelens ord om rammer for seksualitet, ikke er homofili? Fremmegård fortalte om en person som på grunn av dette konsekvent unngår å kalle personer for homofile - for da har man jo gitt dem identiteten -, og heller sier «en som har homofile tanker» (eller noe sånt).

Det var en ting å tenke på, men jeg vil fortsatt ikke mene så mye om temaet homofili.

Kvinnedagen

2008-03-09T01:59:00.002+01:00

I går, 8. mars, var det kvinnedagen.

I dag er det sønndag og i morgen er det manndag.

Søppel og passasjerer

2008-03-09T01:57:00.000+01:00

Selskapet Veolia behandler skoleelever i Sør-Troms akkurat slik som de behandler søppel i Normandie.

De frakter dem.

Hjemkomstdagbok

2008-03-08T23:28:00.005+01:00

Jeg er veldig glad i Evenes. I dag var det kald, frisk luft der.

I dag var jeg veldig glad i Gardermoen. Therese var der.

I går var jeg i det hele tatt veldig glad. Jeg kjøpte klarinetten.

Det er merkelig hvor godt den gode følelsen av hjemkomst tar over for all gleden som kom av å oppleve noe nytt langt hjemmefra. Nå skal det bli godt å legge seg i si egen seng, sjøl om den er litt for lita. Nå skal det bli godt, etter å ha havna i en søvnrytme som jeg er svært fornøyd med, å ødelegge den totalt med hjemmeferie. Nå skal det bli godt å spise frokost med skikkelig brød. Nå skal det bli godt å lengte tilbake.

Reisedagbok 5

2008-03-06T16:51:00.004+01:00

Huhei, hvor det gaar!
Dagens prosjekt: Proeve klarinetter hos Cyrille Mercredier i 46 Rue de Moscou - rett ved hotellet, heldigvis. Jeg fikk med meg Hanne og filmkameraet til Heidi klokka 10, men fikk alt for daarlig tid da vi hadde avtale om aa gi fra oss kameraet allerede halv tolv. Hanne var enda snillere enn hun allerede hadde vaert og gikk med paa aa bli med tilbake til Cyrille etter lunsj. Vi dro til den nevnte bruktbutikken hvor jeg fant mange plater jeg var nysgjerrig paa, i tillegg til en platebutikk like ved som jeg vet noen kjenninger av meg ville vaert interessert i.

Hannes betingelser var at jeg ogsaa ble med henne paa skobutikker. Jeg har blitt kraftig mye flinkere til aa godta aa vaere med paa jenteshopping.

Tilbake i klarinettverkstedet: Jeg greide aa bestemme meg for hvilken av de 16 (!) klarinettene jeg var mest fornoeyd med. Den maa jeg betale 15 000 kroner for. Men jeg har ikke faatt tak i klarinettlaereren min ennaa, og jeg vil vente paa hennes raad.

I kveld har Petters franske venner invitert oss ut paa middag, det blir paa en maate avslutningskvelden vaar, selv om vi har hele morgendagen foer vi reiser paa loerdag formiddag.

Jeg har ikke direkte hjemlengsel, men grovbroedet, Therese og en smule mer utemmet natur kaller ...

Plan for i morgen: Tour Eiffel og sightseeingbaater paa Seinen!

Reisedagbok 4

2008-03-05T22:07:00.004+01:00

I dag, som mange andre dager denne uka, har jeg gaatt altfor mye.
Det positive er at jeg föler meg langt bedre rustet til ferier sammen med Therese.
Vi faar ikke gaa alene, og det blir mer og mer handikappende aa maatte ha med seg andre uansett hva man vil. Eller aa maatte väre med andre paa ting man egentlig ikke vil. Det skjer heldigvis ikke ofte, det er i saa fall snakk om aa ofre litt tid og fötter paa venner.

Vi var i Versailles i dag. Vi ble overraska over at inngangsbilletten kosta hele 15 €, og det var bare Heidi som virkelig ville inn etter aa ha hört prisen. Jeg gikk med paa aa väre med, og saa mye fint og storartet! Versailles er en selvfölge for alle turister til Paris, og 15 € (lavsesong) var egentlig helt greit.

Ting av gull på Versailles. Barokk, kongelig barneporno?

Saa (etter mye gaaing) ble Hanne med meg til Centre Pompidou, et kultursenter som inneholder blant annet det nasjonale museet for samtidskunst. Noen av utstillingene var gratis for 18-26-aaringer paa onsdager mellom klokka 18 og 21, saa det passa jo utmerket! Dönn sliten som jeg var, med avtale om aa väre tilbake paa hotellet klokka 20, forlot jeg store deler av samtidskunstutstillinga usett. Dit vil jeg ogsaa tilbake.

Steder jeg vil tilbake til

Paris.
Salvador Dali-museet
Metroen
Den baskiske bistroen i Caen
Centre Pompidou
Bruktbok- og -platebutikken i Bd Saint-Michel (det var visst flere der, jeg saa bare én) (i morgen, kanskje?)

Hotellet vi bor paa fungerer helt greit. Ingen luksusstandard, og ingenting aa klage paa. Bortsett fra at man hörer metrotogene dundre rett under oss annahvert minutt eller oftere. Men derimot er det fantastisk sentralt, med en stor metrostasjon rett utenfor döra.

I dag ble det en smule for mye engelsk etter min smak, men det hadde vel med de mer kompliserte spörsmaalene jeg stilte paa Centre Pompidou, og de litt mer internasjonale gatekunstnerne utenfor. Jeg fikk ei karikaturtegning av meg selv, og en klarinett laget av myk metallstreng.

Men i morgen er det snakk om ekte klarinetter. Jeg gleder meg kraftig.

Reisedagbok 3

2008-03-04T17:27:00.004+01:00

Endelig fant vi internettkafe igjen! Denne gangen med engelsk tastatur.

Sondag 2. mars
Tilbake til Gare Saint-Lazare. Hotellet, Ouest Hotel, ligger like ved stasjonen og like ved en stor metrostasjon!
Saa til Louvre. Jeg og Haavard gikk rundt i skulpturavdelinga og vasa ei stund, og hang ellers paa med Petter og Siw. Mona Lisa er en selvfoelge. Men det var da litt av en foelelse man fikk da man kom inn og saa det lille bildet ensom paa en vegg, etter aa ha sett svaere, imponerende bilder som rakk fra gulvet til taket og etter min mening var enda mer imponerende.
Dau i beina! Sove i tre timer.

Mandag 3. mars
Notre-Dame-katedralen. Den er mektig! Men hvor var Gud?
Det foerste man ser naar man kommer inn, er suvenirmynt-automater (2 euro) og tilbud om audioguide (6 euro). Det sendte assosiasjonene rett til historia om Jesus som renska tempelplassen ... Stoerrelsen paa katedralen, det hoeye taket og det mystiske med alle gangene vi ikke faar se, gir gudshuset et fremmedgjoerende preg. Middelaldersk, foeydalt, den vanlige mannen er langt unna makten, og enda lengre unna Gud!
Ile Saint-Louis, Boulevard Saint-Michel, cafe Saint-Severin, l'Eglise de Saint-Severin, Bd Saint-Germain, Gare Saint-Lazare, hodet krysser seg og jeg vet snart verken forskjellen.
Italie2 ved Place d'Italie- Petters shopping-anbefaling. 130 butikker. Dau i beina, men min vaere-med-paa-shopping-kondis fikk kjempegod trening.
Lete etter internettkafe. Bli sendt med metroen uten adresse. Spoerre paa nytt, "det vet vi ikke om. Eller jo kanskje, en helt annen plass, og du maa ta metroen paa nytt." Regn. Bomtur.
Kjoeper frimerker paa en Tabac. "... timbres pour la Norvege, s.v.p." Svar: "Er du norsk? Bare bra." Mannen bak disken jobba paa Trastad Gaard i 1968.

Tirsdag 4. mars
(I dag.)
Montmartre, Sacre-Coeur. Kirke fra 1870-aarene. Mye koseligere - mindre turistpreget men vakrere utsmykket. Mindre "jeg-har-vaert-der-suvernirer" og flere helgenbilder og krusifikser.
Salvador Dali-museum i ei bakgate, nesten usynlig men heldigvis med skilt fra Place de Tertre - impulsbesoek. Takk, Sigrid. Helt fantastisk kunst, og en virkelig kunstopplevelse! Fantastiske teknikker, akvareller med klare linjer, virvler som danner en figur, bronseskulpturer, symbolisme, smelta klokker i en tredel av bildene/skulpturene. Bildeserier som heter "De tolv stammene av Israel", "Det gamle testamente" og "Det nye testamente". Maria og barnet som masse roede flekker som ser ganske tilfeldig ut, men man ser likevel hva det forestiller. Vil tilbake senere!
Sove i to timer. Internettkafe. Stikkordsetninger.
Har gjort avtale med klarinettforhandleren om aa komme paa torsdag klokka 10, og har funnet gata paa kartet, den ligger ikke langt fra hotellet!

Mat
Frokosten paa hotellet i Caen var to broedstykker, en croissant, litt syltetoey og ei lita mugge med kakao eller kaffe. Heldigvis faar vi forsyne oss fra buffet her, saann at vi kan bli ordentlig mett om morgenen. Men vi savner grovbroedet.
Stor lunsj paa restaurant eller kafe eller brasserie eller bistrot eller creperie eller hva det naa heter alt. Blir redd for matbudsjettet! Og foeler meg ikke akkurat sunn naar jeg maa smaaspise i 5-6-tida, foer vi spiser middag ute i 9-tida.
Jeg er norsk. Det vil ta ei stund aa godta fransk matkultur.

Reisedagbok 2

2008-03-01T15:04:00.005+01:00

Hilsen fra en "cyber café" i Caen!

Torsdag (28.) var en lang og tung reisedag. Det förste som mötte oss i Frankrike var en vaarregnpreget flyplass. Charles de Gaulle-flyplassen (CDG) har imponerende arkitektur, terminalen vi kom til er en stor betongsirkel med pirer som man kommer til og fra med rullefortau under bakken ... Men betongen - og alt sammen, egentlig - virket egentlig ganske umoderne. Estetikken endrer seg!

Etter at Petter, läreren vaar, hadde strevd en del med aa faa tak i flybussbilletter, dro vi i en bybuss full av kofferter inn mot Opéra. Det förste vi saa ut qv bussvinduene var motorvei, söppel, biler uten kjörelys og store, flate aakre. Saa kom industrien, og til sist bygaardene.

Jeg ble litt skuffa. Vinteren hadde ikke fjerna höstfargene, selv om noen gröfter var prega av grönt. Men skuffelsen gikk over da bussen kjörte gjennom Montmartre. Der var det vakkert.

Inntrykket vaart av Paris ble begrenset til spaserturen fra l'Opera til Gare Saint-Lazare (jernbanestasjonen), og til selve stasjonen. Vi hadde selvfölgelig brukt tid paa Gardermoen til aa observere mennesker, for paa en flyplass er det jo mange forskjellige folk, men jeg skjönte plutselig hva "mange forskjellige mennesker" betydde för jeg kom til CDG og Paris ...

Vi fikk vaar förste spraakutfordring paa Gare Saint-Lazare, hvor vi kjöpte baguetter. De var forövrig vanvittig gode. Derfrq tok vi toget til Caen, og trikken fra stasjonen til sentrum, og brukte svärt lang tid paa aa finne hotellet. Aa finne ting, särlig bussholdeplasser, er fortsatt et problem. Haaper det gaar bedre i Paris. Petter har bodd der et aar.

Dagen i dag (1. mars) og i gaardagen (29. feb.) har värt brukt til krigshistorie. I dag besökte vi museet Mémorial de Caen, med en stor, lärerik utstilling og en historiefortellende film paa dobbeltskjerm om slqget om Normandie. I gaar hadde vi med oss en sjaaför som tok oss med i minibussen sin til de berömte strendene hvor invasjonen paa D-dagen fant sted. Vi besökte den britiske, amerikanske og den tyske krigskirkegaarden, og ble slaatt av forskjellene: Den britiske var nesten bare rad paa rad med gravstötter. Den amerikanske var et stort monument over heltene som döde for den viktige saken, med et museum og en utrolig godt vedlikeholdt park som sendte assosiasjonene vaare rett til Washington D.C. Den tyske var selvfölgelig ikke heltedyrkende, ned fremstod som en del av et fredsarbeidssenter. Amerikanerne nevnte ikke freden med ett ord, bare demokratiet og friheten. Men det var likevel töft - paa den harde maaten - aa tenke paa at det laa et ofret liv, et liv som mitt, under hvert kors.

Vi var ogsaa i en typisk turistseverdighetsbygning og saa en film paa skjermer som gikk rundt hele rommet - 360°.

I dag er det, i tillegg til museet vi allerede har besökt, shoppedag for jentene. Det er hardt aa väre mann. Det er bare tre av oss - mellom 14 jenter.

I morgen, söndag, tar vi toget tilbake til Paris. Og jeg maa bare nevne det: Jeg ,isliker sterkt ^skrive p^utenlqndske tqstqturer:

Reisedagbok 1

2008-02-28T09:18:00.002+01:00

Gardermoen nådd uten problemer! Her har vi to timer på oss. Jeg leste ut boka allerede på flyet, og er ikke akkurat et shoppemenneske, så hva gjør jeg?

Gå tvers gjennom taxfree - alkohol, parfyme og sukker. Studere folk. Internettautomat!

Boka "Verdt å vente på": Den bør brukes mye mer i undervisning! Den skulle jeg ønske vi hadde brukt i konfirmantundervisninga vår! Jeg gleder meg til å snakke med Therese om den.

Men akkurat nå er det forventningene til Frankrike-turen som er nærmest. En typisk følelse av å glede seg! Blir ikke å kjøpe og betale for klarinett, men skal teste. Og så blir det skikkelig gøy å prate fransk med alle man må ha kontakt med! (Håper vi greier å holde oss unna engelsk ...)

Nå er det bare en og en halv time til flyet går. Og to minutter igjen av nettbetalinga.

Jeg stod opp i morges! Klokka 4! Jeg er full av imponasje over meg selv. Rakk til og med (for engangs skyld) å barbere meg! Og jeg tok med meg barbermaskinen!

Guds fred
-Asbjørn

Frankrike - snart

2008-02-26T19:54:00.003+01:00

Torsdag 28. februar - om et og et halvt døgn - er jeg på vei til Paris og til Caen. Jeg har vært så heldig å få være med i litt av undervisninga til fransk fordypning-klassen på allmennfag, selv om jeg går på musikklinja, og derfor får jeg også være med på studieturen deres!

Turen går først til Caen, hvor vi blant annet skal besøke museer og historiske strender til D-dagen, og så til Paris, hvor vi skal besøke ulike mål som hver av elevene har satt seg på forhånd. Mitt mål er å kjøpe en klarinett. Turen og aktivitetene skal dokumenteres med videokamera - og vi har allerede tatt opp intervjuer med oss selv som forklarer hva vi ønsker å gjøre.

Jeg håper å få brukt bloggen som reisedagbok, og håper å ha internettilgang ofte. Dessuten har jeg lova Suzanne å ta masse bilder. (Bilder er vel foreløpig en mangelvare på bloggen ... )

Men nå skal jeg begynne å pakke.

Bussen stoppa!

2008-02-26T19:30:00.004+01:00

Fire av sju dager i uka står jeg vanligvis på bussholdeplassen klokka 07.32 om morgenen, for å la bussen transportere meg til skolen. Det hender jo at jeg ikke er der før 07.33, selvfølgelig, for jeg har sjelden god tid om morran - men det er heldigvis som regel de dagene bussen ikke er der før 07.34. Hvis dette ikke skulle slå til, at jeg altså er litt seinere ute enn bussen, stopper den for Julie, som bestandig kommer til busstoppen før meg, og så løper jeg langs veien og lar bussjåføren le av at jeg står der med matpakken i handa når jeg kommer om bord.

Noen ganger tar jeg også 17.05-bussen til byen. Da har jeg det gjerne også travelt, fordi jeg gjerne spiser middag til klokka er ikke så langt unna 17.05 - så det hender vel at jeg løper da også. Det er bare det at 17.05-bussen aldri er presis, den er alltid minst åtte minutter for sein.

I dag skulle jeg ikke ta 17.05-bussen, men jeg gikk forbi bussholdeplassen likevel, for jeg skulle til Trastad. Klokka var 17.13 da jeg gikk langs veien og bussen kom forbi. Den kjørte inn på busslomma og stoppa der.

Men den kjørte videre da bussjåføren så at jeg ikke stressa noe.

Jeg tror nesten at bussjåførene kjenner meg nå.

Kjærleiken, eit vern om livet

2008-02-25T22:43:00.006+01:00

Heildagsprøve i norsk, 15. februar 2007, sidemål

Er livet heilagt og ukrenkjeleg, eller har mennesket i nokre tilfelle rett til å ta liv? Som døme på meir konkrete problemstillingar nemner eg dødsstraff, forsvar av fedrelandet i krig, abort, sjølvmord og aktiv dødshjelp. Kan nokre av desse grunnane gje oss retten til å vere herre over liva til andre, og utgangen på sitt eiget? Eller er det slik at livet er noko forutbestemt og gudegitt, som vi ikkje skal styre sjølv, og ikkje ha makt over? Spørsmåla er diskutert lengje og mykje, og gjeld for alle menneska i verda. For alle har eit liv.

Kva er sjølve livet? Eg er kristen, og har ei meining om livet som høyrer til det, men eg vil prøve å trekkje fram sanning som ikkje høyrer til berre kristendomen.

Ein kan seie at livet er det vi har. Kva kunne vi vel ha hatt utan livet? Livet er ein slags bakgrunn for heile tilveret, ja, livet er heile tilveret. Å drepe er som å rive bort grunnen under beina til andre, eller oss sjølv, og seie: «Hald opp! Du får ikkje vere den du er meir, du får ikkje oppleve meir, leve meir, du får ikkje vere meir!»

Noko av det som gjer livet godt, er kjærleiken. Ein kan ikkje leve eit godt liv utan kjærleik. Hadde ikkje mora di hatt kjærleik til deg, ville ho ha putta deg i søpla kvar gong du vekte ho om natta og trong ny bleie.

Det er vanskeleg å gje ein definisjon på kjærleik. Men eg trur at det er lett å vere samd i at det er lettare å vise kjærleik tilbake til nokon som elska deg først, enn å vere den færste til å vise kjærleik. Det er difor Jesus, i følgje Bibelen, seier at vi skal gjere mot andre slik vi vil at dei skal gjere mot oss, at vi skal elske fiendane våre og snu det høgre kinnet til når vi blir slått på det venstre. Eg tykkjer at det er lett å vere samd i det, men vanskeleg å leve etter.

Er det moralsk rett å forsvare seg med våpen når ein blir angripe med våpen? Det vitnar ikkje akkurat om kjærleik frå dei som angrip, og det fører ikkje til det betre for kjærleikens skuld å skyte tilbake heller. I den forhasta nauden er det vel ikkje anna å gjere enn å gå til motangrep, som vil føre til døden for mange. Men her er eit ufatteleg stort dilemma. Gjer ein ingenting, blir ein skutt sjølv.

Men eg trur at dette valet mella to vonde kan gjerast mykje enklare. Kva er grunnen til at angriparane har så mykje hat at dei går til krig? Har dei fått for lite kjærleik? I Israel og Palestina ser vi ein valdsspiral. Hat og hemn frå den eine sida fører til hat og hemn frå den andre. Om israelarane og palestinarane viste kjærleik for kvarandre i utgangspunktet, trur eg at problema ikkje ville oppstått. Og eg trur heller ikkje at det er for seint å byrje no - bortsett frå all sorgen og smerta som allereie har vore.

Med kjærleik som grunnverdi i kvar einskild sitt liv, og i heile samfunnet, er det umogleg å få krig. Det viser at spørsmålet om liv og død er eit spørsmål bygd opp på mangel på kjærleik i utgangspunktet.

Eg har den same meininga når det gjeld dødsstraff. Dødsstraff er det motsette av forsoning og tilgjeving. Dødsstraff er å berre rydde folk av vegen, kanskje fordi dei har vore egoistiske og kjærleikslause. Nok ein gong eit døme på at handlingar utan kjærleik fører til nye handlingar utan kjærleik. Så kva får ein person til å gjere noko han får dødsstraff for? Andre som har late vere å vise kjærleik mot han først, kanskje? Om ein ser slik på det, blir dødsdomen eit sjølvbedrag. Ein straffar andre fordi ein sjølv ikkje har gitt nok kjærleik.

Når eg no tar deg med til temaet abort, skjøner du sikkert korfor eg er skeptisk. Korfor har ikkje aborterande mødre nok kjærleik til eit liv som ikkje eingong har fått moglegheiten til å vise kjærleik tilbake? Her er ei endå større feildømming av feil som er eigne eller andre sine enn dødsdomen i retten. Her er det dødsdom utan lovbrot!

«Beklagar, kjære foster, men ingen tenkte på deg då eg og kjærasten min hadde sex utan å vere klar til å bli foreldre.»

«Beklagar, kjære foster, men du må ta straffa til mannen som valdtok meg.»

«På grunn av noko som er foreldra dine si skuld, tar vi bort alle moglegheitane dine til eit liv med gode opplevingar.»

Eg gremmast.

Kva for ein kjærleik ligg bak samleiet som laga liv som måtte dø? Om det så var semje eller valdtekt - eg kan ikkje tru det er anna enn egoisme, begjær og kjønnsdrift. Abort er altså òg ei problemstilling som har sprunge ut frå mangel på ekte kjærleik.

Krig, dødsstraff og abort vitnar for meg om eit samfunn som manglar ekte kjærleik. Problemstillinga er flytta frå kjærleiken til døden.

Bibelen seier at kjærleiken er sterkare enn døden, og Jesus lærer oss om kjærleik som beviseleg kan gjere ein forskjell. Det nyttar ikkje å tenkje: «Er det greit å ta abort eller ikkje?» Ein må tenkje lenger tilbake, som i ein baklengs konsekvensetikk: Er det greit å ha samleie før ein er klar til å bli foreldre? Kjærleikslæraren vår, Jesus, seier nei.

Slik slepp vi å stille oss i dei vanskelege dilemma, ved å kenkje oss om tidlegare og sjå føre oss kva vala våre kan føre til.

Kan kjærleiken sjølv forsvare eit drap? Kjærleiken vil det beste for andre. Det beste for eit foster må vere å få moglegheiten til å oppleve glede og gode ting. Alle liv inneheld liding og sorg, så å velje abort for at bornet skal sleppe ein vond oppvekst, føler ikkje eg at er nok.

Men kva med sjølvmord og aktiv dødshjelp? Livet er ei gåve, kan vi takke nei? Å avslutte livet gjer at du ikkje kan kome deg ut av problema og leve godt seinare. Sjølvmord er difor inga god løysing. Men om legane seier at resten av livet ditt berre er liding og smerte, kva er håpet då? Døden. Kanskje kjærleiken og empatien kan forsvare aktiv dødshjelp, for her er det ikkje ei problemstilling som er grunna i feil svar på eit anna spørsmål, som i konsekvensetikken.

Eg vil oppfordre alle til å ha kjærleiken som grunnverdi i livet. Ikkje egoisme, nasjonalisme eller ein annan form for kjærleik til få, men til alle. Så kan kjærleiken hjelpe oss ut av dei dilemma vi ikkje finn svaret på.

I HT

2008-02-19T10:26:00.003+01:00

I dag ble leserinnlegget mitt trykt i HT.

Lagt til kl. 22:13:
En tidligere kollega av mamma stoppa meg på fortauet og sa det var bra, og at det for senere arbeidslivs skyld er viktig å lære ærlighet i skolen.

Matteus-vers jeg er nysgjerrig på

2008-02-18T23:24:00.004+01:00

4,17
5,3-13
5,17-20
6,16-18
7,6
7,13-28
9,14-17
9,32-34
10,24f
10,34
11,25f
12,31f
12,43-45
13,10-17
13,24-33
13,44-46
13,57
14,31
15,24-28
16,6.12
16,24-28
17,19-21
17,24-27
18,18
19,16-26
21,18-22
21,43f
22,41-45
23,24
24
25,29
26,26-28
26,52
27,25

Det ble mange.

Historisk i framtida

2008-02-17T21:52:00.003+01:00

Kosovo har erklært seg selvstendig fra Serbia. Serbia anerkjenner ikke kosovoalbanernes selvstendighet.

Vi som nå går i 3. klasse på vgs strever med å lære oss alle de forskjellige versjonene av Europa-kartet, før 1870, før 1914, etter 1918, under Hitler, etter 1945 - og etter 1990 har vi ikke begynt på engang.

Jeg vil oppfordre alle verdens statsledere, politikere, makthavere, bevegelser og lignende til å handle logisk. Tenk på oldebarna deres! Ønsker ikke dere at de skal få ei historieundervisning som er så enkel å forstå som mulig?

Flygende start

2008-02-17T21:13:00.002+01:00

Huff, dette tar av.

Jeg sendte en revidert versjon av forrige innlegg som leserinnlegg til Harstad Tidende.
Therese har oppretta sin egen blogg.
Og 9 av 10 har enorme forhåpninger til bloggen min.

Lærere. Kritikk, klaging og baksnakking.

2008-02-17T00:23:00.016+01:00

Harstad Tidende trykte denne nyhetsartikkelen om læringsforholdene på Heggen vgs (min skole), i slutten av januar. Debatten, og svar fra både rektor og andre lærere, har siden da vært tydelig i både HT, i klassemiljøene og faktisk også i klasserådaktige samtaler.

Lærere må være universets mest baksnakka skapninger.

I min klasse, og slik jeg oppfatter det er det slik i mange andre klasser også, snakker vi med hverandre om hvordan lærerne er - hvilke frekke kommentarer de har kommet med, hvor dårlig vi synes pedagogikken deres er eller hvor sløve, slappe, strenge, sinte eller ubøyelige de er.

En lærer tok klagene opp i klassen. Vi kunne da snakka med denne læreren om hvilke frekke kommentarer lærere, evt. denne læreren spesielt, har kommet med, hvor dårlig vi synes pedagogikken deres er eller hvor sløve, slappe, strenge, sinte eller ubøyelige de er.

Men det var ikke det vi snakka om. Vi snakka om at vi har så mye å gjøre, men det er jo greit, for læreplanene er lagt opp slik og da vet vi som elever at da må vi bare gjennom det - det handler om prioritering. Vi snakka om at den strenge måten vi blir behandla på gjør at vi føler oss mer forplikta til å lese i det faget. Vi snakka rett og slett om hvor gode lærerne våre er.

Og lærerne tar oss ikke på alvor, sier HT. Hvorfor skal de, når vi presenterer kun de positive kommentarene for dem, mens det negative sendes rett til administrasjonen eller til HT?

Det jeg ser på som et av de største problemene i saken, er baksnakkinga. Vi må kommentere læreren, men må for all del unngå at læreren selv får vite hvordan vi kommenterer - sjekker at han eller hun ikke er i rommet før vi sier det. Og gjør vi det på nettet, eller i andre sammenhenger hvor læreren vi snakker om kan komme til å lese eller høre det, blir læreren nevnt uten navn på en Voldemort-aktig måte.

Hvordan skal vi få bedre pedagoger, og elever som ikke klager?

Lærerne må åpne seg for kritikk. Det er for mange eksempler på at når en type pedagogikk har fungert supert i tjue år anses den som perfekt. Elevenes oppfatning kan gjerne være motsatt, men deres kritikk blir ikke hørt på grunn av alle de gode erfaringene.
Lærerne må tilrettelegge for kritikk. Nå er det slik at vi tar opp kritikken med kontaktlæreren på konferansetimen en gang i semesteret, og kontaktlæreren lover å ta det opp med faglæreren. Det fungerer ikke godt. Hver enkelt faglærer må stille seg fremfor klassen (ja, jeg vil påstå klassen og ikke enkelteleven) og si «Kritiser meg!»
Lærerne må bli konfrontert direkte og på fersk gjerning etter å ha sagt noe som er blitt oppfattet som frekt. En fjern idé, men et godt utgangspunkt for å tenke videre, er en «frekkhetsalarm» som elevene kan utløse, hvorpå læreren må skrive ned det han eller hun nettopp har sagt og levere det til rektor etter timen.
Mange lærere fortjener fire fulle skolesekker med ros - så man må til kiropraktoren hvis man har hatt dem på ryggen. (Sekkene med ros, ikke lærerne.)
Elevene trenger disiplin og respekt for å være sikker på å bli møtt med respekt av lærerne.
Og omvendt.
Elevene må skjønne (men ikke nødvendigvis godta) grunner til at lærere kan være frekke i kjeften.
Elevene må si det samme om lærerne til læreren selv som de sier til kontaktlærer, klassekamerater, HT og så videre. Det er kun mulig hvis læreren sier at han eller hun faktisk ønsker kritikk, for elever er redd for å kritisere. Ikke nødvendigvis i frykt for konsekvenser for karakterer, men fordi det er slik baksnakking fungerer - du sier da ikke noe negativt om en person som hører hva du sier!

Baksnakking, for å skifte hovedtema, bør ikke forekomme i noen sammenhenger. Hvis det dreier seg om noe som den aktuelle personen gjør og kan endre på, bør du konfrontere vedkommende om det du misliker, og la det være uinteressant for alle andre, hvis ikke bør du holde kjeft, drite i det og glemme det du tenkte på.

Matteus 5,21-26 og Matteus 18,15-17 forteller om Jesu ord om saken. Hardt og vanskelig, men konkret og enkelt.

16. februar

2008-02-16T23:50:00.000+01:00

Nå er jeg 19 år gammel.

Mer om MILK

2008-02-15T00:07:00.005+01:00

Det er liksom MILK som er aktuelt nå.

Signe kommenterte forrige innlegg:

«Korleis kan me få deltakarane til å tørre å formulere ord om trua si? Og viktigast av alt- har me gitt dei det dei treng for å få det til?»

Jeg snakka dessuten med pappa (Arne Håkonseth), en av prestene som var med på å utforme MILK til den modellen den er i Trondenes prosti i dag, og nevnte mitt konkrete forslag. Han, som har erfart MILK i langt større grad enn meg, svarte at det kan være vanskelig å få alle med på slikt - noen av dem som er med vil ikke få noe ut av det. Han fremholdt MILKs posisjon som et lavterskel-tilbud hvor det er viktigere å gi erfaringer og opplevelser enn direkte opplæring eller undervisning.

To ting ut i fra det:

Det virker for meg litt undervurderende av Signe og pappa å kommentere slik de gjør ved en slik utfordring til milkerne (selv om det vel egentlig bare var, særlig fra Signe, oppfølgertanker og utfordringer som møtes i følge med den første tanken). «Tør de, har de det de trenger? Hva med de som ikke tar utfordringa?» De har troa si med seg så lenge de har med seg selv. Tro må de enten lage seg selv eller få i gave fra Den hellige ånd. Og jeg mener at det er ei sunn utfordring. Jeg mangler mesteparten av den erfaringa Signe og pappa har, men jeg tror at spørsmål om tro opptar alle, særlig de som sier seg villig til å følge MILK-undervisninga. Hvorfor skal man da avvise ei utfordring om å definere troa si?
Hva er definisjonen på lavterskeltilbud? Er det når du peker på selvtillit i stedet for på Jesus? Er det dette som utgjør forskjellen på om du ender opp med ledere som er leirkristne eller heltidskristne? Det er det inntrykket jeg har, særlig gjennom den erfaringa jeg har gjennom å sammenligne MILK og Laget. Og jeg prøver så mye på å få de som allerede er inne i lavterskel-greiene og trives der, til å bli med på lagsmøter og på større leirer, uten å lykkes. Pappas terskeltrappetrinnresonnement blir i følge mine erfaringer vanskelig i praksis.

MILK-samling 3

2008-02-14T12:58:00.005+01:00

Det første jeg skal tenke høyt om på nett, er MILK. Det er et lederkurs for 15-17-åringer som er konfirmert i Den norske kirke. I Trondenes prosti er det Kvæfjord, Trondenes, Harstad, Kanebogen, Sandtorg og Skånland menigheter som er med i MILK-prosjektet, som begynner å bli noen år gammelt. Jeg valgte å ikke være milker da jeg hadde muligheten, og for å være ærlig angrer jeg ikke noe større, uten å kunne komme med noen konkret begrunnelse.

Men i fjor ble jeg spurt om å være leder på MILK-samlingene, og svarte med et optimistisk ja. Nå når den tredje og siste samlinga dette skoleåret kommer denne helga, ser jeg hvor optimistisk jeg var - jeg fikk bare muligheten til å delta på ei. Musikkorpsene stjal de to andre helgene.

Undervisninga på den første samlinga, den som jeg var på, handla om å være trygg på seg selv, i sin egen kropp, altså direkte selvtillitsbygging, i tillegg til historia om Sakkeus.

Selv om jeg ikke har deltatt på MILK, har jeg vært leder på mange konfirmantleirer, hvor milkerne får sine praktiske leirledererfaringer. Ved å se på milkerne ser jeg at MILK-opplegget mangler noe.

En leder er trygg i sin kropp og trygg på seg selv. Greit, flott med den typen lederundervisning, men hvorfor er det så søkke mange milkere som røyker? Hadde det ikke vært bedre med et røykesluttkurs på ei milksamling?
En leder er et forbilde. Ditto. Røyk.
En leder har praktiske oppgaver. De kommende lederne bør være bedre forberedt på direkte, praktiske oppgaver som dukker opp på en leir. Ei MILK-samling kan inneholde valgfrie seminarer knyttet til teknikk (prosjektor, OpenSong, lyd&bilde), kjøkken, den såkalte "henger-rollen", nattero og møteledelse. Og noe som handler om brannalarm. (De som var på kanebogenleir 2 skjønner hva jeg mener.)
En leder er sikker på sin tro. MILK er en del av trosopplæringsprosjektet. Det fungerer ikke slik. Gjennom samtaler med enkelte milkere har jeg funnet ut at de spørsmålene de har om kristen tro ikke kommer fram i MILK-opplegget. En konfirmantleder bør kunne peke direkte på Jesus gjennom alt som skjer på leir, fra undervisning og helt ned til vekking. Et konkret forslag til kommende MILK-samling er at alle, både fra MILK I og II, får i oppgave å skrive ned hvordan troa deres ser ut. Fire linjer, kanskje. Og hvordan de selv ser at troa har utviklet seg gjennom både konfirmasjonstida og MILK-tida.

Skrivekløe

2008-02-13T23:01:00.001+01:00

Hjelp! Jeg går i mot mine egne ord!

11. desember 2006 skrev jeg dette i bloggverktøyet på Smootown:

Jeg er en ikke-blogger av natur.

Naturen har tydeligvis endret seg, for her sitter jeg og skriver i min nyopprettede blogg ... Da jeg satt på bussen i kveld, tenkte jeg. (Det er jo ikke stort annet å gjøre på kvartovernibussen en rolig kveld, så du må ikke tro at det var et enkelttilfelle.) Men ingen andre, og spesielt ikke de som tankene handla om, oppfattet noe som helst av det jeg tenkte, så da plutselig var jeg omvendt til en blogger. (Pussig, det, at mange av tankene dreide seg om omvendelse - om enn i en annen sammenheng.)

Nå har jeg altså unnagjort første skritt på veien, og oppretta en blogg. Jeg valgte blogspot kun på grunn av at jeg liker skrifttypen, da, men det går seg vel til. Neste skritt på veien er å skrive - hm, når skal jeg få tid til det?

Uansett hvilket tidspunkt jeg skriver på, jeg har oppdaget at jeg er en skriftlig tenker. Jeg kommer lengre når jeg formulerer tankene mine skriftlig. Jeg vil ikke bruke bloggen som ei åpen dagbok, det er vel kanskje det som ligger i anti-blogger-naturen, men til å dele tanker med andre med like interesser - etter å ha formulert dem skriftlig.

Disse tankene kommer nok for det meste til å handle om kristendom, kristent ungdomsarbeid, musikk og skole.

Men vi får se.