Nordover baklengs

Jeg har blitt dratt baklengs gjennom halve Norge.

Ikke det at det var noe tvang med i bildet, jeg satte meg frivillig på toget, det var bare det at setet jeg hadde fått tildelt var vendt motsatt vei av togets retning. På begge togstrekningene, faktisk.

Det var ikke noe i veien med å sitte mot kjøreretninga, jeg tenkte nesten ikke over det. Men likevel føltes det litt baklengs. Hvorfor ta toget når man skal reise fra Gjøvik til Harstad? Reisetida mi er 23 timer. Hadde jeg tatt fly, ville den vært mindre enn en tredel av det, og jeg ville vært hjemme i går.

Reiseplanen min:

Drosje fra Viken folkehøgskole til Gjøvik skysstasjon, 15.50-15.55
Buss fra Gjøvik skysstasjon til Lillehammer, 16.15 – 17.00
Tog fra Lillehammer til Trondheim, 18.13 – 22.43
Nattog fra Trondheim til Fauske, 23.35 – 08.25
Buss fra Fauske til Harstad (bytte på Lødingen, inkl. fergetur på en time), 08.55 – 14.15

Bil hjem med Therese, 14.15 – ca. 14.40

Det er baklengs som i at det var for mange år siden nattoget var Måten med stor M å reise fra sør til nord på. Kanskje kombinert med Hurtigruta. Gammeldags. Nå er det fly som er Måten. (Eller moten?) Men toget går. Og korresponderer med bussen. TogBussen, kalles den, til og med.

Det er baklengs som i at det er dårlig utnyttelse av tid. Tid er penger, sier de. Penger er penger, sier jeg, og kjøper minipris Lillehammer – Fauske til to hundre kroner, legger på bussbillettene og kommer til en sum som er lavere enn de billigste flybillettene, og da uten flybusspenger lagt til.

Men det å reise sakte er verdt tiden det tar også på grunn av opplevelsene. De opplevelsene som også føles baklengs. Fra vinter på Gjøvik, der det har vært minus tjue og nå når det snør igjen med minus fem føles det som mildvær – og nordover til kystklimaet hjemme der mildvær faktisk er slaps og regn. Det er baklengs i forhold til mine medelever søringenes tanker om klimaet. Når det er minus tjuefem sier de til meg: «Men du er vel vant til det, du som er nordlending …» Nei.

Baklengs som i at den store, mørke grana på tunet på Viken har gått i dvale og ser ut til å ha tenkt å bli i dvale til juni, minst, mens de små, lette furutrærne på Hamarøya lyser grønt og gleder seg som små barn som skal lage demninger i smeltevannsstrømmene til våren. Midt i februar. Er vi ikke i Nord-Norge nå?

Nei, tog er tingen, sier jeg bare, flyturene får være til spesielle anledninger. Når ting trenger å gå fort, for eksempel. Og så går jo toget bare til Bodø. Heia Nord-Norge-banen!

Bortsett fra at toget ikke går langt nok nord, må den eneste ulempen være at det er så vanskelig å snu vognene.

Toget er jo egentlig ikke en bakvendt måte å reise på.